Om kennel Latruda

Bak kennel Latruda står i dag undertegnede, Stine Bøe, overtatt fra Ingunn og Øistein Bøe.
Hos Latruda i dag er det to berner sennenhunder og en shih tzu, hvor én bor hos meg. Even er pensjonist hos min far, Kimito er pensjonist hos min mor, og X'en bor hos meg og min samboer Hans.

Historien

Historien til kennel Latruda starter i 1982. Etter lang tids venting, kunne endelig Ingunn og Øistein Bøe få hjem sin lille, store Laika. Ingunn hadde to år tidligere sett en vakker og imponerende hannhund som gikk tur i nabolaget. Etter å ha lært seg dette lange og rare rasenavnet - berner sennenhund - ble familien enig om at en slik hund skulle de ha. Dermed kom Laika i hus, og skulle vise seg å bli starten på et hundeliv. Jeg var et drøyt år eldre enn Laika, og vi hadde en flott "valpeperiode" sammen.
Med Laika i hus, ble etter hvert en hel rekke forsett brutt. Utstilling var noe stort tøys, og det skulle familien Bøe i hvert fall ikke på. 25 år og minst 300 utstillinger senere kan man vel fremdeles av og til lure på hva i alle dager man holder på med, men det er nå gøy lell. Laika fikk flere cert, men aldri det siste fra en kennelklubbutstilling som hadde gitt henne championatet.
Avl var heller ikke i tankene da Laika kom i hus, men ønsker og syn endret seg. Laika ble mor til to kull, i 1985 og 1987. De spede oppdretterne kunne ikke se for seg det å ha et kull hvor alle valpene ble solgt, slik at det ble derfor beholdt valp i hver av kullene. Det gjorde også at kullfrekvensen ble rimelig lav - det måtte være både ønske om og mulighet for en ny valp i heimen.

Fra Laikas første kull beholdt vi hele to valper. Det var aldri intensjonen, men rare Trulte (Latruda's Trulte) ble på en måte bare igjen. Søsteren Darkie - Latruda's Dark Lady - ble tidlig bestemt at skulle bli igjen hjemme. Disse tre dannet også utgangspunktet for vårt kennelnavn. De første bokstavene i navnene Laika, Darkie og Trulte ga oss Latruda. På grunn av for dårlig røntgenstatistikk i kullet ble verken Trulte eller Darkie brukt i avl.
Fra Laikas andre kull beholdt vi selvfølgelig igjen en valp, og hun skulle bli en av de en sent glemmer, og ikke tror en kan få tilsvarende opplevelser med igjen. Latruda's Minnie Minika Laikadatter - Minnie blant venner - var en fantastisk utstillingshund. Hun elsket å vise seg fram, og fikk titlene norsk, svensk og internasjonal utstillingschampion. Dette var før grensene til Europa ble åpnet, og reise til andre land ville krevd karantene. Den siste tittelen var vi ekstra stolt av, da hun var den første norskoppdrettede berner sennenhundtispen som oppnådde det championatet. Røntgenresultatene var vesentlig bedre på dette kullet, og Minnie ble dermed den neste avlstispen hos Latruda. Også hun fikk to kull, i 1990 og 1992. Begge var med sveitsiske fedre - den første som import til Norge, den andre som importert sæd. Det andre kullet var rett og slett en tragedie, mens i det første kullet var det mye lovende.
Igjen ble det beholdt to tispevalper, Latruda's Bitten Minika og Latruda's Tabitha Minika. Bitten måtte som ung gjennom to store operasjoner i fordøyelsessystemet, og vi ønsket derfor ikke å ta den risikoen og den belastningen et svangerskap kunne innebære. Tabitha ble parret og/eller inseminert fire ganger, med tre forskjellige hannhunder, men uten resultat. Like etter siste forsøk måtte hun også fjerne livmoren på grunn av betennelse, så trolig var det noe galt fra første stund der.
Selv om Minnies andre kull ikke ga det resultatet man kunne håpe på, ble likevel tispevalpen værende i familien. Min da syv år gamle lillesøster Tonje satte sine foreldre til veggs da hun spurte hva galt valpene hadde gjort, som ikke fikk lov til å være hos oss... Dermed ble vi velsignet med tre spesielle og intense år sammen med en unik valp; Latruda's Kelsie Minika.

Samme år ble en gammel drøm realisert. Tonje klarte aldri å ta like mye del i hundeholdet som resten av familien, siden hun var yngst og minst. Det hadde derfor vært fundert på å kjøpe en hund av mindre rase som hun kunne klare å gå tur med sammen med resten av familien, og ellers delta i hundeholdet. Tankespinningen var innom flere ulike raser, uten at noe konkret ble avgjort. Shih tzu'en Admiralen - Apoletano's Admiral Thunder - kom i hus på den måten en alltid advarer mot - han var et spontankjøp, riktignok kjøpt av bernerkjente.
Minnies bror Gizmo ble også brukt i avl, og fikk syv valper etter seg. Ingen av disse har gått videre, og Latrudablodet er dermed borte. Derfor ble det i 1994 bestemt å kjøpe inn en ny tispe, som en ny start for Latruda. Valget falt på oppdretteren av en hannhund vi hadde forsøkt å parre Tabitha med to ganger, da vi likte det vi så hos henne. Slik kom Pangos Movin' On og søsteren Pangos Make Up til familien. Movi og Majken skulle snart vise seg å ha fordelt arbeidsoppgavene seg i mellom. Med svak grad på hoftene var ikke Movi aktuell som avlstispe, men hun hadde fantastiske kvaliteter i eksteriørringen. Hun ble lett norsk og svensk champion, og familiens manglende reiselyst satte begrensingene på tittelrekken - ikke hundens eksteriør. Majken fikk fire cert, men manglet det siste NKK-certet.
Da Admiralen var blitt fem år gammel, kom ønsket om en shih tzu til. Vi var vant til bernerens relativt korte levealder, og ønsket en hannhund som kunne gå i lære hos Admiralen, i håp om at vi kunne få nok en utmerket flokkleder. Tilfeldighetene skulle ha det til at Admiralens halvsøsken nettopp var født, og dermed kom Apoletano's Duke Kimito i hus. Han hadde gått i en lang og god skole da Admiralen sovnet inn tolv år gammel. De siste årene hadde brødrene delt på flokklederoppgavene, mens lille store Kimito nå overtok lederansvaret alene - med bravur.

Majken fikk ett kull, i 1998, hvor vi - igjen - beholdt to valper. Denne gangen en hannhund og en tispe. Hannhunden var eksteriørt mye bedre enn tispa, og utstilling har vært en stor interesse i familien. Derfor kunne ikke et godt utgangspunkt som det Latruda's Even Long Shots Make It - Even - representerte slippe fra oss. Men Majken var for gammel for et andre kull, så dermed ble Latruda's Embrace Me - Embi - igjen i familien.
Even fikk ganske lett sitt norske championat, til tross for at han var sparsomt utstilt. På grunn av meningitt i kullet ble ingen fra det kullet brukt videre i avl.
Du kan lese mer om hver enkelt hund som har vært hos Latruda-gjengen under seksjonen tidligere hunder/hundene nå. Mer om de enkelte kullene kan du lese om på kulloversikten.

I dag

I mitt hundehold ønsker jeg varierte hverdager - jeg verdsetter rasen for dens anvendelighet, og søker å gjenspeile dette i våre aktiviteter: Tur i skog og mark, trekk, lydighetstrening, triks, svømming, spor og bruks, utstilling, lek, også videre. Vi bor relativt sentralt i Oslo, og det er viktig at hundene fungerer som gode byborgere, med de utfordringer og muligheter det byr på.

I 2006 overtok Stine kennelnavnet. Jeg er oppvokst med rasen, oppflasket på utstilling, avl og organisasjonsliv.
Jeg er utdannet ringsekretær, og har praktisert dette ofte og med stor glede. For tiden er jeg oftere å se i ringen som utstiller. Jeg har blant annet deltatt på Norsk Kennel Klubs jubileumsseminar i 1998 om "Hund til nytte og glede", jeg har gjennomført NKKs kynologikurs, og jeg har snart fullført deres oppdretterskole. Også gjennom raseklubben har jeg deltatt på seminar og kurs relatert til avlsarbeid og rasehelse. Jeg søker å holde meg oppdatert og kunnskapsrik om ulike felt innenfor hundeverdenen. Med X'en har jeg gått diverse lydighetskurs og sporkurs. Jeg liker å lære nye ting, det er alltid noe å lære, og jeg er en ivrig student i hundeverdenen!
Jeg er medlem av Norsk Berner Sennenhundklubb, Oslo og omegn dressurklubb og Stovner Hundeklubb. Jeg sitter for tiden i styret i NBSK avdeling Oslo og omegn, og i stevnekomiteen i OODK.